Julenøtter #3 2011

Svarene på forrige nøtt:

1. Kuler er noe vi henger på juletreet
2. øNskeliste
3. stAll er en Jesus-relatert bygning
4. nisSe er en som kommer med pakker
5. franK (Capra) er fornavn på regissøren av It's a Wonderful Life, en populær julefilm i USA (med James Stewart i en av hovedrollene)

Løsningsordet er KNASK. Siv Kari var først ute og Øystein vant loddtrekningen, premien er hjemmelaget knask, nærmere bestemt Rocky Road :)

Denne tredje (og siste nøtten for i år) er en god gammeldags rebus og burde være ganske grei. HINT: Svaret er en av mange vi ser på TV i jula:

Send svar på undertvil(@)gmail.com innen utgangen av lille juleaften. Også denne gangen er det premie til førstemann samt trekning blant alle som svarer.

Restaurantanmeldelse - St. Lars

A-M:
Det er visst in med nettverksjulebord, vi i bloggen ville jo ikke være dårligere og inviterte derfor til bloggjulebord. For oss to med andre ord ;) Vi hadde lenge snakket om å spise på St. Lars, det Viestad-backede grillstedet på Bislet, og nå slo vi til. Vi ankom 17.30, et lurt tidspunkt for å unngå køen av sultne menigmenn og radiokjendiser som skulle dukke opp etter hvert.

Bildet er hentet fra DNs anmeldelse, de tre menneskene i fokus har slått seg ned ved samme bord som oss

K:
St Lars tar ikkje bordbestilling, men reklamerer for ein trivelig bar som ein kan vente i. Vi var svoltne etter ein lang dag som kontorrotter, og det hadde vel neppe hjulpe med ein cocktailstart.. Godt plassert ved hjørnebordet i den lune restauranten, saumfór vi raskt menyen, og havna på kvar sin kjøttrett. Eg fortsatte mi jakt på den perfekte hamburgeren, for er det nokon som har kontroll på sånt, så må det vel vere Andreas Viestad? Vinvalg overlot eg til servitøren, som lova og kome tilbake med "noko som smakte godt."

Ku til Viestad: "Hvis æ fikk være burgern din..." (på melodi: Hvis æ fikk være sola di)
Bilde hentet fra www.allrecipes.org.uk/category/andreas-viestad

A-M:
Og sannelig om hun ikke kom med god vin til oss begge, jeg fikk en dyp og deilig en som skulle passe ypperlig til entrecôten jeg hadde valgt. Men først: Øre- og snutesnacks! "Øre- og snutesnacks?", tenker du kanskje, noe vi også gjorde da vi så det på menyen. Det samme gjorde de på bordet ved siden av, og fikk forklart av servitøren at det var "friterte griseører og -snuter, akkurat som baconcrisp, bare mye bedre fordi det ikke er syntetisk!" Gi oss en dose, var vår konklusjon. Og sannelig om ikke julestemningen la seg i tjukke lag der jeg satt og gnasket på noe som minnet kraftig om mors ribbesvor :)

K:
Eg er frå pinnekjøtland og har hittil vore litt tilbakeholden når folk snafsar i seg dette ribbefeittet, men dersom dette smakar som ribbesvor, skal eg jammen prøve meg på ein bit når vi har julelunsj i kantina.For dette var knallgodt, og heldigvis var det vanskelig å skjelne kroppsdelar..  

Øre, snute, kne og tå, kne og tå?!

Maten kom raskt på bordet, og denne hamburgeren var nær perfekt! Heimelaga burgerbrød og chips, passande tilbehør og sjølve burgeren var steikt akkurat slik eg ville ha den, medium. Min vin passa også ypperlig til.

For å virkelig ta turen inn i matkoma skulle vi sjølvsagt ha dessert. Eg gjorde noko eg aldri før har gjort, og tok alternativet der alt var ukjent. For har du høyrt om tonkapudding med hornstrålesaus? Det høyres ut som noko frå ein teikneserie, ikkje sant? Eller noko ekstremt sunt.

 A-M:
Jeg er derimot som alltid en hund etter sjokoladedessert, og begynte følgelig å logre da jeg så vannbakkels med endeløs sjokoladesaus på menyen. En mage skvulpende full av blodig entrecôte og deilig bearnaisesaus ingen hindring! 

En tallerken med tre store vannbakkels ble satt foran meg og servitøren sa: "Bare si stopp", før han begynte å helle sjokoladesaus. Da to av tre var godt dekket av saus, sa jeg stopp. Ingen grunn til å overdrive, jeg kunne jo bare ta mer etterpå, sausen var tross alt endeløs! Eller nei, det var den ikke. Servitøren tok nemlig sausenebbet og gikk sin vei :( Jeg kom raskt over skuffelsen og satte tennene i den ene bakkelsen. "Mmm, deilig med vaniljekrem inni", tenkte jeg før jeg brått oppdaget at den var frossen innerst. Jeg ga dermed desserten og magesekken min en hvilepause før jeg dyttet i meg resten, for godt var det jammen meg! Da servitøren plukket opp min renskrapede tallerken, sa jeg: "Det var kjempegodt, men vaniljekremen var litt frossen". "De er fylt med vaniljeis, ikke vaniljekrem", var svaret, fremført på den hyggeligste måten det er mulig å si: "Du er helt på jordet"... ;)

Tonkapudding til venstre, vannbakkels med endt sjokoladesaus til høyre

K:
Tonkapuddingen viste seg å vere ein pannacottaaktig sak med ein honning/karamellsaus, og var som servitøren hadde lova, nydelig. På dette tidspunktet var vi stappa og trengte litt tid før vi kunne bevege oss, og sjølv om folk sto og trøkka i baren og ville ha bordet vårt, følte vi ikkje at personalet ønska at vi skulle gå. Mette og glade konkluderte vi at St Lars har topp mat, topp service og topp stemning, og på stigande rus kasta vi oss ut i juleshoppinga...

Portvinskuler

Jeg kom over en oppskrift på romkuler på nettet og tenkte at det hørtes snadder ut!

Bildet er hentet fra www.joyofbaking.com

Oppskriften var kjapt oversatt:
150 g pekannøtter (valnøtter, hasselnøtter eller mandler kan også brukes)
125 g Mariekjeks
60 g melis
2 ss kakaopulver
2 ss honning
60 ml rom, eller vent litt! Jeg hadde kjøpt inn alle ingrediensene og var klar for innsats, men jeg hadde jo ikke vært på polet. Et kjapt raid i barskapet og oppskriften ble som følger:
60 ml portvin, en drikk som jo egner seg godt til sjokolade :)

Sjokolade, kakaopulver, melis eller lignende til å pynte kulene.

Jeg røstet nøttene i ovnen i 8 minutter på 175 grader og lot dem kjøle seg ned før de fikk seg en omgang i food processoren. De ble finhakket, men ikke pulverisert, til forskjell fra Mariekjeksene. Da alt det tørre var blandet, helte jeg på honning og portvin og blandet det til en masse. Den ble satt i kjøleskapet for å trekke/stivne en times tid.


Massen, klar for kjøleskapet 


Neste punkt var å trille ut kuler. Massen min var på nippet til å være for tørr, men det gikk greit å trille. Neste gang bruker jeg litt mer portvin, også for smakens skyld. Snart hadde jeg 39 kuler liggende på geledd. Jeg ville trekke alle i sjokolade, jeg rigget derfor opp vannbad og satte i gang.

Før sjokolade

 

Etter sjokolade

Til slutt var det bare å ordne med litt dekorering og innpakking og voilá, her er resultatet:

Julenøtt #2 2011

Svar på forrige ukes nøtt var: Irene klinte med fakultetsdirektøren.

Liv var først ute med svaret og Vebjørn vant loddtrekningen. De vinner god juledrikke fra Kremmerhuset.

Her er denne ukens nøtt:

1
2
3
4
5

Fem ord à fem bokstaver, løsningsordet er det ordet som kommer frem i de skraverte feltene. Løsningen er dessuten et tema vi kommer til å skrive om på bloggen ganske snart.


1. Noe vi henger på juletreet
2. _ _ _ _ _liste
3. Jesus-relatert bygning
4. En som kommer med pakker
5. Fornavn på regissøren av populær julefilm i USA (med James Stewart i en av hovedrollene)


Send svaret til undertvil(@)gmail.com senest 14.desember. Også denne gangen blir det premie til første som kommer med riktig svar i tillegg til at det trekkes en vinner blant alle som svarer.

Julenøtt #1 2011

I år blir det julenøtter her i bloggen vår! Hver uke frem mot jul kommer det en nøtt av et eller annet slag. Send inn løsningsforslag til vår e-postadresse undertvil(@)gmail.com, det blir premie til den som først sender inn riktig svar, dessuten trekker vi premie blant de øvrige riktige svarene.


Nei, vi har ikke hyret inn Roald Øyen, vi lager våre egne nøtter! :)
Bilde hentet fra nrk.no

Dagens nøtt er som følger:


Arild, Irene, Erik og Olaug har vært på julebord med Hurraistisk fakultet (dette fakultetet er fiktivt, enhver likhet mellom denne arbeidsplassen og den ene bloggskribentens arbeidsplass er vilt tilfeldig). Alle var i fullt festmodus og alle endte med å gjøre noe de muligens angret på dagen etter. Du skal finne ut hva de fire jobber med, hva de drakk på julebordet, og hva som gikk galt. Spørsmålet vi vil ha svar på er: Hvem klinte med fakultetsdirektøren?

Illustrasjonen er hentet fra Øivind Hovlands nettside

1. Irene sendte ikke "dette er det jeg egentlig mener om deg"-SMS til sjefen sin


2. Erik jobber enten med arkiv eller IT


3. Økonomikonsulenten drakk ikke øl


4. En av damene drakk akevitt


5. Arkivaren drakk vin, ble dårlig og tilbrakte kvelden på do


6. Han som jobber med studier danset på bordet


7. Olaug drakk ikke eplemost


8. Irene jobber med IT og drakk øl


Send riktig svar til undertvil(@)gmail.com innen 7.12.

Vårt andre proffe bloggevent, shoppingkveld hos Steen & Strøm

K:
Smak på det, kva høyres best ut; VIP-kveld på Lambertseter Senter eller eksklusiv shoppingkveld med Costume hos Steen & Strøm. Senteret på Lambertseter fristar med muligheit for å vinne julekonsertbillettar og bonus på julehandelen, medan Steen & Strøm lokkar med rabattar på fancy merkevarer, goodiebags, DJ, gratis bobler, flaum av smaksprøver og make overs i fleng. Du og hadde gått på Steen & Strøm, ikkje sant? Det gjorde iallefall vi.


Stappa på thaimat frå Risbolle (meir om det ein annan gong) troppa vi opp stinne av forventningar. Vi skulle ha goodiebags og gratis sjokolade. Vi er enkle sånn. 200 andre unge kvinner (snittalder 25) hadde også møtt opp, og dørene var stengt sjølv om vi kom slengande 20 minutt etter at dørene skulle ha opna. Kvinnsa begynte å bli utålmodige, og det vart ikkje betre av at leg skulle sjekkast på alle. Der og då opplevde vi vår første nedtur, vi såg goodiebagsane forsvann framfor augene våre, på innsida av glasdørene som vi aldri kom oss igjennom. Men til slutt var det altså vår tur.



Bildet gir ikke et fullgodt bilde av hvor mange som faktisk ventet på å slippe inn

A-M:
Vel innenfor var jaktinstinktet tent: Hvor er sjokoladen??? Vi fulgte strømmen opp i tredje etasje, men fant lite annet enn en utplukket fruktbuffet og en massiv kø til negloppfiffingsstanden. Men så, i fjerde etasje: Sjokoladeslottet! Vårt eget Soria Moria lå der og glimret forlokkende. Vi nærmet oss med ærbødige steg, klare for å meske oss med deilige smaksprøver. Og så møtte vi veggen. Sjelden har jeg vært borti noe så smålig og gnient som det synet som møtte oss ved Sjokoladeslottets bord. Hver konfektbit hadde blitt delt opp i fire biter, slik at vi ikke fikk i oss mer enn en ynkelig liten kvadratcentimeter med sjokolade hver. Grisete og ulekkert var det også der sjokolademannen sto og delte opp samtlige konfektruter med brødkniven sin. Buuuuu!!!




Kjipe kjipe Sjokoladeslottet! Boikott nå!!!

K:
OK, korleis kunne vi då profittere? Stappe alt av lausøyre i veska? Shoppe vilt for å bruke alle rabattane? Trykke i oss frukt og grønt? Vi gjekk for gratis alkohol. For i motsetning til den gjerrige sjokoladeprodusenten delte alkoholleverandørane som var der sjenerøst ut smaksprøver, og då snakkar vi fulle glas. Vi prøvde oss først på ein lekker kvitvin, deretter ein svært god musserande rosé. Vi snappa også med oss grønsaker og dip, fann oss ein utstillingssofa, slengte oss ned og kjente humøret stige bittelitt. A-M vurderte muligheitene for makeover av hår, negler eller ansikt, men køen var endelaus.



Rosa spruddel til folket! :)

 A-M:
Vi tuslet heller hjem og trøstet oss med at prosecco(=sprudlevann)-baren hadde vært en suksess, jeg var i det minste smått brisen :)

Her er noen andre bloggere som har skrevet om samme event:
http://www.moteblogger.no/bloggpost.php?id=260955
http://isalicious.blogg.no/1322250263_wiz_khalifa__steen_og.html
http://perfectionturnsmeon.blogspot.com/2011/11/241111.html

Tankar om å bli eldre #5

Når kjem dei første aldersteikna?

Bildet er hentet fra KK-artikkelen: Når slutter du å være ung?*

Under vårt besøk på Hjort Mat & Bar kom det ein gjeng med svenske damer og satte seg på nabobordet vårt. Det viste seg å vere ei mor med to døtre, der den eldste døtra gramma seg over aldersteikna ho hadde begynt å kjenne på.


Vi prøver å gjengi samtala på svensk:
Dotter1, maks. 27 år: Jag merker verkligen at jag har blivit eldre. Alt beveger seg nedover, jag er mycket trøttare efter jobbet, jag behøver att sova mer og jag orkar inte like mycket som førut. Du har verkligen något att se fram i mot, snøft (vendt i mot søstera)
Dotter 2, maks 21 år: ler usikkert.
Mor, maks 49 år: och hur tenker du jag har det??


Vi, på henholdsvis 34 og 33 samtykker med mor.


*Svaret er visstnok: Når du blir 35


Eit godt råd på tampen: Det er ikkje lurt å snakke tullesvensk når du er på restaurant på Oslo. Iallefall ikkje før du er trygg på kvar dei på nabobordet er frå...

Restaurantanmeldelse - Hjort Mat & Bar

K:
Sidan Oslopuls er vår ledestjerne på restauranthimmelen, bevega vi oss denne gongen nokre meter vestover frå Jan Vardøen sitt rike til Hjort Mat & Bar. Dei held til i kjellaren på DogA, med fin uteservering rett ved elva. Sånn tidlig på hausten passa det best å site inne, og sidan vi var dei einaste av den meininga, fekk vi velge mellom alle borda då vi kom.

Bilde hentet fra Oslopuls sin anmeldelse

Den svenske servitøren, søt og blid, var på rappen med meny og vatn, og kunne anbefale både mat og vin. Ja, for når skal vi skal skrive anmeldelse etterpå er det lov med både god drikke og dessert. Sjølv på ein onsdag. Servitøren støtta oss i det også, gitt.

Eg gjekk for Hjorts Viltburger, servert med skogssopp og ovnsbakte poteter. Til fekk eg anbefalt husets raude, som skulle passe bra "om du tycker om rødt vin".

Bilde hentet fra Oslopuls sin anmeldelse

A-M:

Jeg ble anbefalt en chablis til min fiskeburger med tartarsaus og takket ja. Mens vi ventet på maten, kunne vi ta inn den røffe dekoren med mye mørkt treverk og skjelettdyrehoder på veggene. Store vindusflater gjør at lokalet allikevel er lyst og fint. De gamle skolestolene sikrer vintagekred, som vel må være på plass så nær Grünerløkka.

Fiskeburgeren kom, og viste seg å være en stekt laksefilet på burgerbrød med rikelige mengder tartarsaus oppå samt gode små ovnsbakte poteter med aïoli til. Fisken var perfekt stekt og god på smak, men altså ingen burger. Jeg hadde såvidt rukket å ta en liten bit da servitøren var på plass med spørsmål om det smakte.

K:
og det gjorde det. Smakfull viltburger med masse krydder, og tilbehøret og vinen passa godt til. Alle ambisjonar om slank linje etter sommarferien forsvann då vi såg dessertmenyen, og eg tok som vanlig den varianten med sjokolade på menyen, sjokoladeostekake med vaniljeis. A-M var hakket meir vågal (?), ho høyrde iallefall på servitøren og tok pasjonsfruktpannacottaen. Trur ho angra på det då ho fekk eit hjørne av ostekaka mi, sjølv om ho hardnakka hevda at pannacottaen var kjempegod.

Sjokoladeostekake knipset med A-Ms mobilkamera

Sjokoladeostekake slik den ser ut i Aftens anmeldelse (Reality check!), men det ser ut som om selve kakebiten K fikk er større :)

A-M:
Den var god og frisk! Noe jeg sa til servitøren da hun lurte på om vi hadde kost oss med desserten (Ordet kose i ulike bøyninger var forøvrig stadig å høre fra den nærmest sukkersøte, men absolutt genuine servitøren). Jeg trakk også frem den gode nøttekrønsjen som var drysset over og fikk straks en grundig innføring i hvordan den lages. Noe å prøve hjemme? Eller kanskje det bare er å gå på Hjort igjen, det ble ikke spesielt dyrt; 250 kr per pers, noe vi gladelig betalte! :)

En bitteliten, men veldig god pannacotta

Eller vent litt, 250 kr. for hovedrett med vin, dessert og to americano'er hver? Etter å ha tatt et nærmere blikk på regningen, skjønte vi at desserten ikke hadde kommet med. Vi så oss rundt for å få tak i servitøren igjen, men hun hadde tatt kortmaskinen og forsvunnet. Det hadde øvrige ansatte også. Vi ventet en stund før vi fant ut at selv om ærlighet varer lengst, varer den egentlig maks et kvarter...

NB! For tiden har Hjort følgende melding på sine nettsider: "På grunn av uheldige formaliteter rundt vår skjenkebevilgning, må vi dessverre holde stengt en kortere periode. " Vi håper de snart åpner igjen og føler oss samtidig litt crazy siden vi altså drakk ulovlig vin da vi var der! ;)

Matauk #1: Plukking av sopp

K:
Ein av haustens ambisjonar har vore å lære seg og plukke sopp. For kva er vel meir tilfredsstillande enn god, gammaldags matauk? Denne aktiviteten som eldre kollegaer snakkar om, klappar deg på skuldra og seier litt nedlatande "dette er vel noko dokke unge ikkje driv med i dag." Sidan det ikkje er så lurt å plukke sopp på eigen hand første gongen, slengte vi oss med på ein tur i regi av Neslekremla (lokallaget til forbundet med det klingande navnet Norges sopp- og nyttevekstforbund) Bevæpna med soppbok, soppkniv og litt for stor korg (A-M) møtte vi opp på ein parkeringsplass med ein draum om smakfulle matopplevingar.

Stemningsbilde fra høstsoppskogen

Den frammøtte gruppa var ein noko sammensatt gjeng, med alt frå damer med laminerte soppbilder på korga via naturfotograferande menn til asfaltdamer iført dongeribukse i skogen. Dei to instruktørane var også eit studium, då du skal leite lenge etter dårlegare personkjemi. Ana vi ein leiar-nestleiar-konflikt?


A-M:
En eller annen konflikt var definitivt på gang, de var uenige om hvem som skulle ta ordet til en hver tid, hvordan man best presenterer sopp man har plukket for storøyde noviser og hvem som egentlig hadde ansvar for å ta med nok plastbakker, for å nevne et lite utvalg konfliktstoff. Det må forøvrig nevnes at ikke alle som møter opp på organisert sopptur nødvendigvis er så interessert i sopp, noen er kanskje mer interessert i å skaffe seg venner...


Slik presenterer man, etter litt om og men, sopp for storøyde noviser

K:
Sidan ei av disse kontaktsøkande holdt stø kurs i vår retning, speeda vi opp, slemme som vi er, og gjekk raskt forbi gruppa "vår". Dette viste å ikkje vere eit sjakktrekk. For kvar finn ein denne pokkers soppen? Vi fulgte etter ei av damene som såg proff ut inn i skogen, men fann ikkje noko som såg etandes ut. Det gjorde vi heller ikkje på den andre staden vi prøvde.


Nei, dette er ikke dyreekskrementer, det er faktisk en sopp.
Plukket vi den, eller kalte vi den bare "dødssoppen" og gikk hurtig videre?
Gjett!

 Eller: plutselig såg eg noko gult, som likna på - kantarell!! Og jammen vart den ikkje godkjent av kontrollørane! Men mine 7 kantarellar og A-M sine 4 vart dagens fangst, for pysete som vi var turte vi ikkje plukke noko anna. Då var situasjonen ein heilt annan den andre gongen vi prøvde oss.

 A-M:

Magert utbytte

For vi lot oss ikke knekke! En drøy uke senere trakk vi atter på oss gummistøvlene og strøk til skogs. Denne gangen ble det Sognsvannsområdet siden det var mest praktisk en mandag etter jobb. Vi prøvde å komme oss litt unna allfarvei, men etter å ha holdt på i over en time, var fangsten mager. "Skal vi vende snuten mot T-banen?", spurte jeg. "La oss gi det ti minutter til", kom svaret fra K. Og så, med ett...


Traktkantarell!!! Eller trattis, som de sier på svensk. En hel klynge av dem halvskjult under et tre. Og sannelig om det ikke fantes flere av dem spredt omkring i området. Vi plukket av hjertens lyst og snart begynte munnen å løpe i vann med tanke på de kulinariske herligheter fangsten kunne resultere i. Og sannelig om det ikke ble sopprisotto til middag dagen etter :)

K:
Sidan det ikkje er soppkontroll på mandagar hadde vi egentlig tenkt oss innom eit møte i Neslekremla slik at proffane kunne kaste eit blikk på soppen vår. Men sidan sofaen (og Jakten på kjærligheten) frista meir enn eit langt møte med soppfrelste, var vi galne nok til å ta ein råsjans på at det var traktkantarell vi hadde funne. Særlig etter å ha konferert med Wikipedia...


Bilde fra Wikipedia



Vår fangst

Så kva har vi lært til neste års soppsesong?
- Start tidlig. Nyttar ikkje å starte i slutten av september dersom du treng å gå til kontroll eller ikkje veit kvar du finn sopp
- Utstyr er ikkje så viktig, men: ha fleire plastbakkar til å ha soppen i, då spiselig sopp ikkje er spiselig etter å ha vore i kontakt med giftig sopp
- Du kan faktisk finne sopp på dei minst tenkelige stadane, som rett att med den tett bejogga vegen på Sognsvann

FFS 2011 del 3

Da er Film fra Sør over for i år, og jeg har fått sett totalt syv filmer. Jeg er stort sett svært fornøyd med alle filmene, men så har jeg også valgt ganske "trygge" filmer, dvs filmer jeg hadde lest om på forhånd, fått anbefalt eller plukket fra hovedprogrammet. Torsdag 13.10., siste dagen jeg hadde anledning til å gå på festivalen, ville jeg derfor være litt mer eventyrlysten.


Noe av det morsomste med FFS er å plukke ut skikkelig obskure filmer som høres veldig bra ut, men som, fordi alt i programmet høres bra ut, kan vise seg å være enten en perle eller en ren lidelse å sitte gjennom. Valget falt på Pegasus, en marokkansk psykologisk thriller. Hvordan det gikk, kan du lese lenger nede, men først:


Stray Bullet - Denne libanesiske filmen ble anbefalt av festivalens kunstneriske sjef før visningen av "Where do we go now?", spesielt grunnet Nadine Labakis skuespillerprestasjon i filmen. Hun spiller godt, men filmen forøvrig skuffet. Den var bra to tredjedeler av veien, men deretter kollapset den fullstendig.

Pegasus - Dette var, ifølge programmet, en mørk psykologisk thriller ladet med symbolikk fra en debuterende regissør med David Lynch som forbilde. Alt lå med andre ord til rette for at dette kunne gå skikkelig på trynet! Men det gjorde det ikke. Filmen var kjempebra; mørk, mystisk og skummel med en regissør som maktet å fortelle flere historier samtidig og allikevel snøre sammen alle trådene på slutten, uten at alt ble overforklart. En perle og en virkelig high note å slutte festivalen på for min del :)

Dermed avslutter jeg med en sterk oppfordring om å besøke festivalen neste år for alle som har mulighet!

FFS 2011 del 2

Filmer sett søndag 09.10. og onsdag 12.10.:

Tahrir 2011: The Good, the Bad & the Politician - Tredelt dokumentar om opprøret i Egypt; første del handler om opprørerne, andre del om sikkerhetsstyrkene og tredje del om "the rise and fall of" Hosni Mubarak. Dokumentaren er grei nok, men stoffet er mer interessant enn selve filmen.

Certified Copy - Den iranske regissøren Kiarostamis nyeste film er en fascinerende lek med det sanne vs det falske, eller original vs kopi som er det tittelen spiller på. En britisk forfatter er i Italia og promoterer sin bok om kopier i kunsten hvor et tema er om ikke en vel utført kopi har en egenverdi som er like stor som eller som kanskje overskrider originalen? Deretter tilbringer han en dag med en fransk kvinne, spilt av fabelaktige Juliette Binoche, og spillet mellom dem suger seeren rett inn.  

Poetry - Stillferdig og opprivende film om alderdom, verdighet, medfølelse og poesi, satt i et mannsdominert sørkoreansk samfunn med en ung jentes død som bakteppe. Vi følger den eldre kvinnen Mi Cha som melder seg på skrivekurs for å lære å skrive dikt og det tegnes et betagende portrett av henne og hennes forsøk på uttrykke sine følelser. Dette er en vond og vakker film som ikke slipper taket med det første. Poetry har hatt siste visning på FFS, men kommer på kino 28.10.! :)

FFS 2011 del 1

Da har jeg sett mine to første Film fra Sør-filmer!

Chico & Rita - Cubansk humørsprudlende animasjonsfilm med fantastisk musikk og en fin strek, om enn en noe klisjéfylt historie. Siste sjanse til å se den er i dag kl.21.15.

Where do we go now? - Jeg har beskrevet denne libanesiske filmen som en musical, men med tre sangnumre er det å ta litt hardt i. Uansett er det en fascinerende film om en liten landsby hvor kristne og muslimer har besluttet å leve i fred etter mange års krig. Filmen viser på et mikronivå hvordan store konflikter kan oppstå og hvor betent religion. Filmen er både utrolig morsom og dypt rørende, og i tråd med årets Nobelpris er det kvinnenes rolle i konflikt som tematiseres. Pluss i margen for en fin, men ikke overdøvende kjærlighetshistorie oppi det hele, malingflekker har aldri vært så sexy! Siste sjanse var egentlig i går, men kunstnerisk sjef for festivalen kunne opplyse at de setter opp en ekstraforestilling søndag 16.oktober, løp og kjøp!

FILM FRA SØR (FFS)

Nok en gang har sjansen til å meske seg filmer fra de snodigste land rullet inn i byen! Hvert år prøver jeg å få med meg minst et par filmer under festivalen, i år er intet unntak.

Det kan ofte være vanskelig å velge hvilke filmer man skal se, programbladet får absolutt alt til høres interessant ut, og jeg har flere ganger erfart at filmer som høres bra ut på papiret skuffer i virkeligheten. Min strategi er stort sett velge filmer fra land jeg synes er interessante og fra regissører som har levert tidligere, dessuten vet jeg at med filmene i hovedprogrammet er man stort sett garantert en viss kvalitet.

Her er noen filmer jeg så langt har blinket meg ut i år (disse skal jeg selvsagt blogge om etter hvert som jeg (eventuelt) får sett dem):

Where do we go now? - Libanesisk musical som vant årets Toronto-festival

Certified Copy - Fra den svært annerkjente iranske regissøren Abbas Kiarostami med Juliette Binoche i det som ryktes å være en av hennes karrieres beste skuespillerprestasjoner (og det sier jo litt)

Once Upon a Time in Anatolia - Tyrkisk film som skal være en uvanlig kriminalhistorie i et uhyre vakkert billedspråk

Tahrir - Dokumentar som tar pulsen på opprøret i Egypt

Poetry - Sør-Koreansk film som vant pris for beste manus ved fjorårets Cannes-festival

Øvrige anbefalinger: A Separation så jeg i Haugesund og den anbefales på det sterkeste! For to år siden så jeg filmen About Elly av samme regissør på FFS og jammen om den ikke står på programmet i år også! Jeg sakser herved skamløst fra mitt eget Haugesund-innlegg, denne beskrivelsen passer nemlig til begge filmene:

Asghar Farhadis styrke som filmskaper er å sette opp intense kammerdramaer rundt dramatiske hendelser der ingen helt vet hva som skjedde og der løgner og interne konflikter sakte kommer til overflaten, på en måte som tar opp allmengyldige problemstillinger. I tillegg er det elementer som er betinget av det iranske samfunn og islam som gir filmen en ekstra og svært interessant dimensjon

Boktips: Possession av A. S. Byatt

Hodet og hjertet kan fornøye seg over denne boken som både inneholder en bra nåtidsfortelling og en helt fantastisk fortidsfortelling!

Possession har fått tittelen Besettelse på norsk, men den fanger ikke tvetydigheten i originaltittelen. Boken tematiserer nemlig både besettelse og besittelse i flere varianter.


Handlingen er kort oppsummert som følger: Litteraturforskeren Roland har 1800-tallspoeten Randolph Henry Ash som sitt felt. En dag kommer han over et utkast til et brev Ash har skrevet, et engasjert brev som skiller seg fra den ellers tørre korrespondansen Ash har skrevet. Roland blir oppslukt av å finne ut hvem mottakeren var og om det ble sendt, og da han oppdager at mottakeren var den kvinnelige poeten Christabel LaMotte, får han hjelp av LaMotte-forskeren Maud Bailey til å nøste videre.


Det aller beste i boken er historien om Ash og LaMotte. Byatt har skrevet flerfoldige dikt og brev i 1800-tallsstil, og de er en sann litterær bragd! De er også krevende lesning grunnet den intrikate språkdrakten, men vel verdt innsatsen. Det er utrolig spennende å lese mellom linjene i både brev og dikt og å se hvordan personlighetene og handlingen reflekteres i det de to fortidspersonene skriver.


Nåtidshistorien har sine styrker, blant annet er Roland og Maud interessante og sympatiske karakterer, men den har også klare svakheter i et kobbel av karikerte bipersoner samt tildels overdreven handling. Her er også snadder for de av oss som har studert litteraturvitenskap, men det er intet krav for å kunne glede seg over boken :)


Alt i alt en klar anbefaling!

Italiensk aften med Jan Vardøen

K:
I forbindelse med bokfestivalen i Operaen, var ein italiensk 5 retters i regi av Jan Vardøen eit av arrangementa. Jan Vardøen har akkurat kome med italiensk kokebok, Pizza Paradiso, og kva er vel bedre promo enn å servere noko av maten derfrå? Sidan vi er tilhengarar av Jan (og på fornavn) fann vi ut at dette var midt i blinken for oss og meldte oss på sporenstreks.

Kven melder seg på eit sånt arrangement? Kulturtanter eller hipsters frå Grunerløkka?


A-M:
Det viste seg å være en fin blanding av gammel og ung, kvinner og menn, stiletthæler og ballerinasko, olabukser og lårkorte skjørt, men alle var vi selvsagt forent i vår blendahvite middelklasseidentitet. Alle hadde fått bordkort, og bloggens utsendte var plassert på "venninnerekka" mellom middelaldrende sørvestlendinger på bytur i sine lekreste dyretrykkantrekk og et par løkkeloungere.

Første rett var minipizza med gode sterke smaker av blåmuggost og kapers. Neste rett var en capresesalat med de sedvanlige bestanddelene mozzarella, tomat og basilikum. Mozzarella er jo en mild (les: kjedelig) ost og jeg måtte faktisk dobbeltsjekke menyen for i det hele tatt å huske denne retten...

K:
Trass i italiensk aften hadde Jan valgt norsk mozzarella frå Den blinde ku, og eg synes det var gode og milde smakar, kjedelig eller ei. Hovedretten kom så på bordet, som besto av tynne skiver velsmakande oksefilet med ruccola og granateple, med deilige små rosmarinbakte poteter, posjert fennikel og sylta grønsaker. Og herfrå og ut var det stor nytelse.Trur til og med min medbloggar overvann sin skepsis mot fennikel?

Det grelle lyset skyldast ikkje ivrig bruk av fargefilter, men dei fancyschmancy lampane i restauranten som skiftar farge.

Festen fortsatte med ostetallerken med pecorino, gorgonzola og ein La Tur, med kastanjehonning og: rista valnøtter og pekannøtter. For ein opplevelse! Alt passa perfekt saman, og vi skrapa nøtteskåla og tallerkenen. Då vi oppdaga at naboborda ikkje hadde spist opp osten (dei middelaldrande) eller nøttene (dei urbane) var vi veldig nær å spørje om vi kunne overta iallefall nøttene. For ei skam å legge igjen noko!

A-M:

Fennikelen var overraskende god da tilberedningen tydeligvis hadde mildnet anissmaken betraktelig. Etter disse fire rettene var vi fornøyde, men på ingen måte stapp mette. Vi håpet derfor på en generøs dose dessert. Og vi ble ikke skuffet! Et godt voksent glass fylt til randen med tiramisu (visstnok dobbel porsjon) ble satt på bordet foran oss. Vi tok skjeen fatt og skuflet i oss deilige munnfuller med kaffe- og rumtrukket, sjokoladehakkinfiltrert, ostekremete herlighet!!!

Men hvor var Jan oppi alt dette?

K:

Jan vart introdusert i starten av middagen, og etter det svinsa han rundt og svara på spørsmål mellom kjøkkenslaga. Grunnen til at vi ikkje såg meir av han, var at dei middelaldrande nabodamene våre kasta seg over han første gongen han nærma seg vår kant og ba om både autograf på menyen og bilde i lag med han (begge to). Etter dette holdt flaue Jan seg langt unna oss…

A-M:
Mette og fornøyde vraltet vi ut av operahuset, og jeg har i etterkant tenkt at oppskriften på den tiramisuen muligens er verdt prisen for boka alene... :)