Italiensk aften med Jan Vardøen

K:
I forbindelse med bokfestivalen i Operaen, var ein italiensk 5 retters i regi av Jan Vardøen eit av arrangementa. Jan Vardøen har akkurat kome med italiensk kokebok, Pizza Paradiso, og kva er vel bedre promo enn å servere noko av maten derfrå? Sidan vi er tilhengarar av Jan (og på fornavn) fann vi ut at dette var midt i blinken for oss og meldte oss på sporenstreks.

Kven melder seg på eit sånt arrangement? Kulturtanter eller hipsters frå Grunerløkka?


A-M:
Det viste seg å være en fin blanding av gammel og ung, kvinner og menn, stiletthæler og ballerinasko, olabukser og lårkorte skjørt, men alle var vi selvsagt forent i vår blendahvite middelklasseidentitet. Alle hadde fått bordkort, og bloggens utsendte var plassert på "venninnerekka" mellom middelaldrende sørvestlendinger på bytur i sine lekreste dyretrykkantrekk og et par løkkeloungere.

Første rett var minipizza med gode sterke smaker av blåmuggost og kapers. Neste rett var en capresesalat med de sedvanlige bestanddelene mozzarella, tomat og basilikum. Mozzarella er jo en mild (les: kjedelig) ost og jeg måtte faktisk dobbeltsjekke menyen for i det hele tatt å huske denne retten...

K:
Trass i italiensk aften hadde Jan valgt norsk mozzarella frå Den blinde ku, og eg synes det var gode og milde smakar, kjedelig eller ei. Hovedretten kom så på bordet, som besto av tynne skiver velsmakande oksefilet med ruccola og granateple, med deilige små rosmarinbakte poteter, posjert fennikel og sylta grønsaker. Og herfrå og ut var det stor nytelse.Trur til og med min medbloggar overvann sin skepsis mot fennikel?

Det grelle lyset skyldast ikkje ivrig bruk av fargefilter, men dei fancyschmancy lampane i restauranten som skiftar farge.

Festen fortsatte med ostetallerken med pecorino, gorgonzola og ein La Tur, med kastanjehonning og: rista valnøtter og pekannøtter. For ein opplevelse! Alt passa perfekt saman, og vi skrapa nøtteskåla og tallerkenen. Då vi oppdaga at naboborda ikkje hadde spist opp osten (dei middelaldrande) eller nøttene (dei urbane) var vi veldig nær å spørje om vi kunne overta iallefall nøttene. For ei skam å legge igjen noko!

A-M:

Fennikelen var overraskende god da tilberedningen tydeligvis hadde mildnet anissmaken betraktelig. Etter disse fire rettene var vi fornøyde, men på ingen måte stapp mette. Vi håpet derfor på en generøs dose dessert. Og vi ble ikke skuffet! Et godt voksent glass fylt til randen med tiramisu (visstnok dobbel porsjon) ble satt på bordet foran oss. Vi tok skjeen fatt og skuflet i oss deilige munnfuller med kaffe- og rumtrukket, sjokoladehakkinfiltrert, ostekremete herlighet!!!

Men hvor var Jan oppi alt dette?

K:

Jan vart introdusert i starten av middagen, og etter det svinsa han rundt og svara på spørsmål mellom kjøkkenslaga. Grunnen til at vi ikkje såg meir av han, var at dei middelaldrande nabodamene våre kasta seg over han første gongen han nærma seg vår kant og ba om både autograf på menyen og bilde i lag med han (begge to). Etter dette holdt flaue Jan seg langt unna oss…

A-M:
Mette og fornøyde vraltet vi ut av operahuset, og jeg har i etterkant tenkt at oppskriften på den tiramisuen muligens er verdt prisen for boka alene... :)

Restaurantanmeldelse - The Nighthawk Diner

A-M:
Jan Vardøen er kongen av Grünerløkka med sine mange spisesteder, barer, vintagesjapper mm. Det siste tilskuddet til Vardøen-clusteret er den helamerikanske dineren The Nighthawk som har fått navn etter Edward Hoppers bilde Nighthawks. Vi har sansen for Jan og tok derfor turen nå som de crazy køene har lagt seg og det faktisk er mulig å få bord.

Inngangspartiet



Dinerens veggmaleri, fritt etter navneinspiratoren


Allikevel måtte vi vente litt før vi fikk nevnte bord, men hva gjør vel det når man får slå seg ned i den überkule baren? Her kan man kose seg med en drink eller en supersized milkshake mens man gløtter forsiktig på hipsterne rundt seg. 

Vi ble installert i vår egen bås og fikk overlevert menyen. Her er det høy burgerfaktor, men de serverer også andre amerikanske herligheter som Rib-eye steak og Chili con carne. Pluss i boken for å kun servere økologisk kjøtt. "Farmhouse selection of the week" var Sirloin steak med gnocchi og bønner til, noe jeg bestilte og fikk i bøtter og spann!

K:
Sidan alt var så gjennomført amerikansk, til og med servitøren vår, gjekk eg for burger. Valget vart naturlig nok The Nighthawk Combo, som bestod av smelta cheddar, bacon og "hot & smoky chipotle mayo". Ein rett som har navnet til restauranten bør vel vere bra?? Som drikke til maten bestilte vi øl, sidan Vardøen til og med har gitt ut bok for temaet. Servitøren fekk velge for oss (sidan vår kompetanse på området er minimal) og anbefalte oss same type øl, Samuel Adams Summer Ale. Det var lyst og svært friskt og svarte godt til forventningane som sommarøl.

Burgeren min var godt steikt, og ikkje medium steikt, som eg bestilte, men sidan eg var svolten, og det smakte fortreffelig likevel, gadd eg ikkje klage. Heimelaga hamburgerbrød, perfekt steikte pommes frites, gode krydder og smakar med majones og bacon var ein perfekt kombinasjon av alt som er feitt og godt. Det passa bra sånn heilt i slutten av sommarferien då ein fremdeles har lov til å spise alt ein har lyst på...

A-M:
Apropos alt man har lyst på, vi ville selvsagt også ha dessert! På The Nighthawk Diner er det pai som gjelder, selv om det også finnes andre muligheter. Servitøren vår tipset oss om at blåbærpaien og kirsebærpaien som regel får ben å gå på, vi gikk for hver vår variant med kaffe. Min blåbærpai var lun med god og tynn paideig og masse bærfyll, jeg kan bare sitere Agent Cooper fra Twin Peaks: "This must be where pies go when they die."

K:
Vår kveld vart toppa då vi vart vitne til dette øyeblikket: servitøren fyller på ketchupflaskene (Heinz sjølvsagt). Akkurat som på film! På The Nighthawk Diner er alt gjennomført til fingerspissane, og vi var så mette og fornøgde då kvelden var omme at vi berre seier tommelen opp!

Filmfestivalen i Haugesund - oppsummering

Det er en uke siden jeg kom hjem fra festivalen, og nå har alle inntrykkene rukket å synke inn. Her er mine personlige kåringer:

Mine tre favorittfilmer, fra toppen:
Oslo, 31.august, Drive og A separation.
Jeg presenterer herved den røde tråden ;)

De tre beste filmene:
1.plass: Oslo, 31. august (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)
2. plass: Drive (se omtale dag 3)
3.plass: A Separation (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


De viktigste filmene (dvs de filmene som tok for seg de viktigste temaene):
The Whistleblower (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)
Poliss (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


De mest særegne filmene:
The Mill and the Cross (se omtale dag 3)
Pina (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


Den morsomste filmen:
Bridesmaids (se omtale dag 1)


Beste kvinnelige hovedrolle:
Viola Davis i The Help (se omtale dag 2)


Beste mannlige hovedrolle:
Anders Danielsen Lie i Oslo, 31. august (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


Beste kjendisspotting:
Nicolaj Coster-Waldau, han var bare sååååå koselig, jeg er glad for at jeg (i mitt hode) overkom enhver flauhet og slo av en prat :)

Nico og jeg lissom, jeg har på ingen måte lekt meg med et av Helge  Hansens bilder fra festivalen

Mest særegne kjendisspotting:
Pushwagner; er han en ødelagt mann som bør beskyttes fra seg selv, eller er oppførselen hans bare en form for performancekunst?

Beste vertinne, beste motspiller i diverse kort- og brettspill og beste planlagte sidekamerat på kino:
Siv Kari!!!

SK og A-M :)

Beste tilfeldige sidekamerat:
Formannen i publikumsjuryen som jeg satt ved siden av både på Sønner av Norge (da var han litt sytete og oppbragt og var dermed med i konkurransen om verste sidekamerat) og Pushwagner. Før sistnevnte film hadde vi en svært så hygglig samtale helt til jeg fant ut at han satt i juryen og spurte hvilken film han hadde likt best så langt. Da klappet han igjen som en østers! :)


Verste tilfeldige sidekamerat:
Mannen jeg satt ved siden av på The Mill and the Cross. Med en gang jeg satte meg, merket jeg at han luktet litt rart, men jeg følte ikke at det var ille nok til å fordre at jeg flyttet meg. Stor tabbe! Ikke lenge etter at filmen hadde begynt, dro han frem mobilen og holdt på med den kontinuerlig uten noe som helst forsøk på å skjerme lyset fra den. Et stykke uti filmen opphørte mobilbruken, ganske snart fortalte snorkelydene meg at det var fordi han hadde sovnet... Etter en halvtimes tid snorket han så høyt at han vekket seg selv,  og dermed var det på'n igjen med mobilen i tillegg til en tyggegummibit han smattet høylytt på. Mitt nyttårsforsett er å bli flinkere til å si ifra fremfor å bare sende et stygt blikk på vei ut av salen :(

Bilde funnet på www.festhuset.no gjennom google image-søket "Hvis blikk kunne drepe"

Mitt stolteste øyeblikk:
Før Sommerland-visningen fikk vi vite at regissøren var i salen og at det ville bli et lite intervju med ham etter filmen hvor også publikumkunne stille spørsmål. Det var sikkert 50-60 mennesker tilstede på visningen, da lyset kom på i salen var vi bare fem som satt igjen. Jeg syntes så synd på regissøren at jeg spurte i vei om filmen for å vise at det i det minste var noen som var interessert.


Mitt minst stolte øyeblikk:
Inntraff bare noen få timer etter det stolteste. Jeg gikk ikke på do før filmen Labrador selv om jeg kjente at det kanskje kunne vært greit, men filmen varte jo bare såvidt over en time. Den siste halvtimen var jeg så tissetrengt at jeg satt ytterst på setet og svettet. Problemet med festival er at de ikke slår på lyset før hele rulleteksten er ferdig. For rulletekstpurister som meg er det stort sett greit, men ikke når jeg hadde sprengferdig blære og satt innerst på raden (inn mot en vegg). Jeg ville ikke ta sjansen på å snuble over menneskene på raden i mørket, og tenkte derfor at jeg skulle prøve meg langs veggen. Setene sto nemlig ikke helt inntil veggen, det var en slags liten tarm mellom. Jeg innså at tarmen var litt for trang for mine ben, men jeg var villig til å prøve hva som helst for å finne et klosett. Heldigvis satt jeg på tredje rad og måtte bare dytte meg forbi to rader, for det var virkelig ikke plass til å passere der. På underlig vis kom jeg meg fri og styrtet mot toalettet. Etterpå kjente jeg at møtet med stolene hadde gått hardt for seg og morgenen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde slått meg både gul og blå.

Slik så nedre del av venstre lår ut en uke etter mitt minst stolte øyeblikk... 

Da gjenstår bare et spørsmål: Ga festivaldeltagelsen mersmak? GJETT OM!!!

Filmfestivalen i Haugesund - dag 5, 6, 7 og 8

Filmer sett: The Trip, Sangen i mitt hjerte, A Quiet Life, Pina, Hodejegerne, Walking Too Fast, What's Your Number, The Whistleblower, A Separation, Poliss, Cowboys & Aliens, Vi har en pave, Poppers pingviner, The Tree of Life og Oslo, 31. august. (For å komme i mål, skriver jeg kun om filmene jeg virkelig har noe å meddele om.)


Kjendisspotting: Nicolaj Coster-Waldau (på Hodejegerne-premieren), Joakim Trier (på vei mot hotellet sitt da jeg var på vei ut fra The Whistleblower) og Per Haddal (på vei ut fra do).


Kort om noen av filmene:

Pina (Tyskland/Frankrike/Storbritannia 2011)
Wim Wenders har regissert denne dansefilmen i 3D, og resultatet er uhyre fascinerende. Dans egner seg særdeles godt for 3D, bevegelsene får en egen skarphet og klarhet, dessuten gir det et flott dybdeperspektiv til ensembledansene. Vakre og vonde historier fortelles gjennom Pina Bauschs særegne koreografi.

Hodejegerne (Norge 2011)
Jeg ble gledelig overrasket over denne filmen, den var genuint spennende og holdt et fint tempo. Den henger overhodet ikke på greip sånn rent logisk, dessuten er Synnøve Macody Lund ingen stor skuespiller, men absolutt en fornøyelig kinoopplevelse :)

The Whistleblower (Canada/Tyskland 2010)
Sterk og god film basert på en sann historie om trafficking på Balkan i regi av FN. Rachel Weisz (en av mine favorittskuespillere) gjør en god rolletolkning som Kathryn Bolkovac, kvinnen som jobber mot systemet og for menneskeverd.

A Separation (Jodaeiye Nader az Simin, Iran 2011)
Asghar Farhadis styrke som filmskaper er å sette opp intense kammerdramaer rundt dramatiske hendelser der ingen helt vet hva som skjedde og der løgner og interne konflikter sakte kommer til overflaten, på en måte som tar opp allmengyldige problemstillinger. I tillegg er det elementer som er betinget av det iranske samfunn og islam som gir filmen en ekstra og svært interessant dimensjon.

Poliss (Polisse, Frankrike 2011)
Veldig god og sterk spillefilm om en enhet av politiet i Paris som jobber med overgrepssaker mot barn. I tillegg til de ulike typene saker de kommer i kontakt med, blir vi også kjent med de (tildels svært forskjellige) ansatte og hvordan jobben de har påvirker dem og deres liv.

The Tree of Life (USA 2011)
Jeg og Terrence Malick er ingen god match. Jeg har tidligere sett The Thin Red Line og likte den ikke, dvs deler var bra, og det gjelder denne filmen også. Elementer av filmen var så bra at jeg skulle ønske noen hadde tatt Malick for seg og fått ham til å kutte drastisk; en film om en amerikansk familie på 50-tallet bør a) ikke plutselig se ut som en episode av BBC-serien Planeten vår og b) ikke under noen omstendighet innbefatte dinosaurer!

Oslo, 31. august (Norge 2011)
For en fantastisk sterk opplevelse denne filmen er! Jeg elsket Reprise og hadde derfor skyhøye forventninger til denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Anders Danielsen Lie gir nok en gang et vakkert og nyansert portrett av en ung mann som sliter. Joachim Trier er en filmskaper som makter å fange stemninger og formidle en egen form for samtidig lede hvor ideen om kjærlighet og lykke er så avhengighetsdannende at kjærlighet og lykke i det virkelige liv ikke makter å fylle tomrommet.