Filmfestivalen i Haugesund - oppsummering

Det er en uke siden jeg kom hjem fra festivalen, og nå har alle inntrykkene rukket å synke inn. Her er mine personlige kåringer:

Mine tre favorittfilmer, fra toppen:
Oslo, 31.august, Drive og A separation.
Jeg presenterer herved den røde tråden ;)

De tre beste filmene:
1.plass: Oslo, 31. august (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)
2. plass: Drive (se omtale dag 3)
3.plass: A Separation (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


De viktigste filmene (dvs de filmene som tok for seg de viktigste temaene):
The Whistleblower (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)
Poliss (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


De mest særegne filmene:
The Mill and the Cross (se omtale dag 3)
Pina (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


Den morsomste filmen:
Bridesmaids (se omtale dag 1)


Beste kvinnelige hovedrolle:
Viola Davis i The Help (se omtale dag 2)


Beste mannlige hovedrolle:
Anders Danielsen Lie i Oslo, 31. august (se omtale dag 5, 6, 7 og 8)


Beste kjendisspotting:
Nicolaj Coster-Waldau, han var bare sååååå koselig, jeg er glad for at jeg (i mitt hode) overkom enhver flauhet og slo av en prat :)

Nico og jeg lissom, jeg har på ingen måte lekt meg med et av Helge  Hansens bilder fra festivalen

Mest særegne kjendisspotting:
Pushwagner; er han en ødelagt mann som bør beskyttes fra seg selv, eller er oppførselen hans bare en form for performancekunst?

Beste vertinne, beste motspiller i diverse kort- og brettspill og beste planlagte sidekamerat på kino:
Siv Kari!!!

SK og A-M :)

Beste tilfeldige sidekamerat:
Formannen i publikumsjuryen som jeg satt ved siden av både på Sønner av Norge (da var han litt sytete og oppbragt og var dermed med i konkurransen om verste sidekamerat) og Pushwagner. Før sistnevnte film hadde vi en svært så hygglig samtale helt til jeg fant ut at han satt i juryen og spurte hvilken film han hadde likt best så langt. Da klappet han igjen som en østers! :)


Verste tilfeldige sidekamerat:
Mannen jeg satt ved siden av på The Mill and the Cross. Med en gang jeg satte meg, merket jeg at han luktet litt rart, men jeg følte ikke at det var ille nok til å fordre at jeg flyttet meg. Stor tabbe! Ikke lenge etter at filmen hadde begynt, dro han frem mobilen og holdt på med den kontinuerlig uten noe som helst forsøk på å skjerme lyset fra den. Et stykke uti filmen opphørte mobilbruken, ganske snart fortalte snorkelydene meg at det var fordi han hadde sovnet... Etter en halvtimes tid snorket han så høyt at han vekket seg selv,  og dermed var det på'n igjen med mobilen i tillegg til en tyggegummibit han smattet høylytt på. Mitt nyttårsforsett er å bli flinkere til å si ifra fremfor å bare sende et stygt blikk på vei ut av salen :(

Bilde funnet på www.festhuset.no gjennom google image-søket "Hvis blikk kunne drepe"

Mitt stolteste øyeblikk:
Før Sommerland-visningen fikk vi vite at regissøren var i salen og at det ville bli et lite intervju med ham etter filmen hvor også publikumkunne stille spørsmål. Det var sikkert 50-60 mennesker tilstede på visningen, da lyset kom på i salen var vi bare fem som satt igjen. Jeg syntes så synd på regissøren at jeg spurte i vei om filmen for å vise at det i det minste var noen som var interessert.


Mitt minst stolte øyeblikk:
Inntraff bare noen få timer etter det stolteste. Jeg gikk ikke på do før filmen Labrador selv om jeg kjente at det kanskje kunne vært greit, men filmen varte jo bare såvidt over en time. Den siste halvtimen var jeg så tissetrengt at jeg satt ytterst på setet og svettet. Problemet med festival er at de ikke slår på lyset før hele rulleteksten er ferdig. For rulletekstpurister som meg er det stort sett greit, men ikke når jeg hadde sprengferdig blære og satt innerst på raden (inn mot en vegg). Jeg ville ikke ta sjansen på å snuble over menneskene på raden i mørket, og tenkte derfor at jeg skulle prøve meg langs veggen. Setene sto nemlig ikke helt inntil veggen, det var en slags liten tarm mellom. Jeg innså at tarmen var litt for trang for mine ben, men jeg var villig til å prøve hva som helst for å finne et klosett. Heldigvis satt jeg på tredje rad og måtte bare dytte meg forbi to rader, for det var virkelig ikke plass til å passere der. På underlig vis kom jeg meg fri og styrtet mot toalettet. Etterpå kjente jeg at møtet med stolene hadde gått hardt for seg og morgenen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde slått meg både gul og blå.

Slik så nedre del av venstre lår ut en uke etter mitt minst stolte øyeblikk... 

Da gjenstår bare et spørsmål: Ga festivaldeltagelsen mersmak? GJETT OM!!!