Italiensk aften med Jan Vardøen

K:
I forbindelse med bokfestivalen i Operaen, var ein italiensk 5 retters i regi av Jan Vardøen eit av arrangementa. Jan Vardøen har akkurat kome med italiensk kokebok, Pizza Paradiso, og kva er vel bedre promo enn å servere noko av maten derfrå? Sidan vi er tilhengarar av Jan (og på fornavn) fann vi ut at dette var midt i blinken for oss og meldte oss på sporenstreks.

Kven melder seg på eit sånt arrangement? Kulturtanter eller hipsters frå Grunerløkka?


A-M:
Det viste seg å være en fin blanding av gammel og ung, kvinner og menn, stiletthæler og ballerinasko, olabukser og lårkorte skjørt, men alle var vi selvsagt forent i vår blendahvite middelklasseidentitet. Alle hadde fått bordkort, og bloggens utsendte var plassert på "venninnerekka" mellom middelaldrende sørvestlendinger på bytur i sine lekreste dyretrykkantrekk og et par løkkeloungere.

Første rett var minipizza med gode sterke smaker av blåmuggost og kapers. Neste rett var en capresesalat med de sedvanlige bestanddelene mozzarella, tomat og basilikum. Mozzarella er jo en mild (les: kjedelig) ost og jeg måtte faktisk dobbeltsjekke menyen for i det hele tatt å huske denne retten...

K:
Trass i italiensk aften hadde Jan valgt norsk mozzarella frå Den blinde ku, og eg synes det var gode og milde smakar, kjedelig eller ei. Hovedretten kom så på bordet, som besto av tynne skiver velsmakande oksefilet med ruccola og granateple, med deilige små rosmarinbakte poteter, posjert fennikel og sylta grønsaker. Og herfrå og ut var det stor nytelse.Trur til og med min medbloggar overvann sin skepsis mot fennikel?

Det grelle lyset skyldast ikkje ivrig bruk av fargefilter, men dei fancyschmancy lampane i restauranten som skiftar farge.

Festen fortsatte med ostetallerken med pecorino, gorgonzola og ein La Tur, med kastanjehonning og: rista valnøtter og pekannøtter. For ein opplevelse! Alt passa perfekt saman, og vi skrapa nøtteskåla og tallerkenen. Då vi oppdaga at naboborda ikkje hadde spist opp osten (dei middelaldrande) eller nøttene (dei urbane) var vi veldig nær å spørje om vi kunne overta iallefall nøttene. For ei skam å legge igjen noko!

A-M:

Fennikelen var overraskende god da tilberedningen tydeligvis hadde mildnet anissmaken betraktelig. Etter disse fire rettene var vi fornøyde, men på ingen måte stapp mette. Vi håpet derfor på en generøs dose dessert. Og vi ble ikke skuffet! Et godt voksent glass fylt til randen med tiramisu (visstnok dobbel porsjon) ble satt på bordet foran oss. Vi tok skjeen fatt og skuflet i oss deilige munnfuller med kaffe- og rumtrukket, sjokoladehakkinfiltrert, ostekremete herlighet!!!

Men hvor var Jan oppi alt dette?

K:

Jan vart introdusert i starten av middagen, og etter det svinsa han rundt og svara på spørsmål mellom kjøkkenslaga. Grunnen til at vi ikkje såg meir av han, var at dei middelaldrande nabodamene våre kasta seg over han første gongen han nærma seg vår kant og ba om både autograf på menyen og bilde i lag med han (begge to). Etter dette holdt flaue Jan seg langt unna oss…

A-M:
Mette og fornøyde vraltet vi ut av operahuset, og jeg har i etterkant tenkt at oppskriften på den tiramisuen muligens er verdt prisen for boka alene... :)