Blogganbefaling - The Film Experience

Det er en stor bloggverden der ute og man kan lett bruke flerfoldige timer på å klikke seg rundt og lese og titte, det har i hvert fall jeg gjort mang en gang. Jeg har blitt underholdt av gøyale poster, oppgitt over alle skrivefeilene der ute, siklet ved synet av lekre matbilder, skremt av hvor mye av livene sine folk bretter ut, misunnelig av å se hvor fine bilder mange tar og jeg har ikke minst flere ganger blitt begeistret når jeg kommer over sider jeg synes holder gjennomgående god kvalitet. Min aller beste oppdagelse så langt er den amerikanske filmbloggen The Film Experience.

Nathaniel Rogers er lidenskapelig opptatt av film og han skriver godt. Her er det ikke bare de nyeste filmene det handler om, hele filmhistorien, med dens mange sjangre og bidragsytende land, er med. Jeg føler jeg lærer mye om film og får inspirasjon til hva jeg kan se av å lese denne bloggen, og jeg anbefaler den derfor helhjertet. Gjestespaltene er også veldig bra, dessuten har de som skriver kommentarer ofte mye bra å komme med og det hersker en god fellesskapsstemning, noe man ikke nødvendigvis finner på andre bloggfora, for å si det forsiktig.

Som en ekstra bonus er Nathaniel skikkelig Norgesvenn, og en av de nyeste bloggpostene hans er en komplett gjennomgang av Amandanominasjonene! :)

Restaurantanmeldelse - Kafé Oslo

A-M:
Vi har lovt i presentasjonslimerick'en vår at vi skal anmelde spisesteder, så nå var det på tide å sette i gang med det! Til vår aller første ekskursjon, valgte vi Kafé Oslo, restauranten som ligger inne i Litteraturhuset. Dette er et sted vi har vært ofte og som vi liker godt. Erfaringen fra tidligere er at maten er god, og at servicen er likeså, de gangene kelneren faktisk husker på å stoppe innom bordet. Det kan fort gå litt tid mellom hver gang det skjer. Vi var spente på hvordan denne kvelden ville fortone seg. Bordet vårt lå like ved bardisken med suveren utsikt til Dagens meny. Vi vurderte å starte med forrett, men konkluderte med at porsjonene pleier å være så generøse at det var best å gå direkte på hovedrett, for å sikre plass til dessert.

K:
Vi hadde lagt igjen stoppeklokka heime, men var innstilte på å vere strenge. Serveringa starta med ei blond av den svenske sorten som velsigna den først ankomne av oss med vatn før ho forlot oss for godt. Stafettpinnen var overteken av eit litt meir garva eksemplar, ei dame som briljerte med vinanbefalingar. For kven ville vel ha valgt kvitvin til raudt kjøt? Eg valgte Oslobouillabaisse (i menyen stava Osloboullabaise, noko eg ikkje villle gitt meg inn på med nokon av servitørane), ei fiskegryte med smak av safran, chili og tomat, med kvit fisk, reker og blåskjel. Fekk brød med paprikamajones til, og alt smakte utsøkt. Servitørens anbefaling om riesling til var midt i blinken.

A-M:

Jeg lot meg friste av Dagens kjøtt som var Hereford kalv med asparges, potet, spinat og persillevinaigrette. Det viste seg å være en røslig porsjon med det nydeligste, møre, rosa kalvekjøttet som bare smeltet på tungen. Tilbehøret sto også svært godt til! Jeg ble anbefalt en chardonnay, en vin med litt fedme og en deilig ettersmak av urter. All skepsis med tanke på hvitvin til rødt kjøtt forsvant som dugg for solen :) 

Det varte og rakk før vi fikk dessertmeny. Så fort den var i hende, begynte den store dessertdiskusjonen. I utgangspunktet var planen å spise forskjellige retter, for å få et variert inntrykk av menyen. Problemet var bare at begge hadde lyst på sjokolademousse. Veldig veldig lyst på sjokolademousse! Etter en lengre vurdering av dessertmenyen, som forsåvidt inneholdt mye godt, var vi like langt. Vi kjørte til og med en runde stein-saks-papir, men da selv den ble uavgjort, fant vi ut at som amatøranmeldere kunne vi unne oss hver vår sjokolademousse.



Sjokolademousse før



Sjokolademousse etter

K:
Sjølv om vi ikkje fekk det som stod i menyen, var gløymt i det sekundet desserten kom på bordet. Sjokolademousse, vaniljeis og bringebær i ein saus med kanelsmak (har sikkert eit fancy fransk navn) smakte fortreffelig og som bildet viser, vi skrapte skålene.

Mette og fornøgde måtte vi vente ei stund på regninga før den kom, men vi klarte ikkje heilt å mobilisere irritasjonen med så god mat i magen. Det var nok av underholdning med NRK-kjendisar som varma opp til kveldens sending og andre som ville sjå og bli sett.

Hadde vi hatt skala hadde dei vore nær toppscore. Trivelig interiør og atmosfære, fristande meny, nydelig mat, kompetente servitørar, det einaste må vere at dei kan bli litt kjappare. Menyen blir skifta ut ofte og Kafé Oslo har mat som passar for både tradisjonelle og meir vågale foreldre som er på storbybesøk. Ei god unnskyldning til å ta turen dit igjen:)

Tankar om å bli eldre #4

Eg synes ikkje at menn som jobbar på serveringsstadar av mat og drikke skal gå i singlet på jobb. Det blir for mykje av andre sitt kroppshår nær det eg skal innta. Beklager.

Er dette enda eit teikn på at eg er på vei til å bli gammal eller er eg berre prippen og sær? Kvinnelige servitørar barberer seg under armane i det minste...

Nei, det hjelper ikkje å vere veltrent

Tanker om å bli eldre #3

Du må ha det, du bare må ha det!

Spinat! Jeg har skrevet om spinat på bloggen før, denne barndommens forhatte grønnsak, så universelt avskydd at tegneserieindustrien prøvde seg på subliminal indoktrinering for å få barn til å spise opp spinaten sin.

Men fungerte det? Å nei da, så fort vi hadde mulighet til å velge bort spinat, gjorde vi det og så oss ikke tilbake! Derfor sier jeg: Du vet du har blitt voksen når du plutselig tar deg selv i å aktivt velge spinat! Når du står der på Kaffebrenneriet og skal ha noe å bite i til kaffen og blikket ditt glir forbi cookies, ostekake og aprikos- og vaniljemuffins for til slutt å lande på muffins med spinat og mozzarella, og det er i det du tenker: "Muffins med spinat og mozzarella? Høres snadder ut!" du innser hvor langt du egentlig har kommet.

Litteraturfest (på Lillehammer)

Vi er tilbake i storbyen etter å ha opplevd ei helg der litteratur har blitt konsumert på alle slags sanselege måtar. Lillehammer har vore ein svært triveleg vert for oss denne helga, og våre litt spede forventningar vart både innfridde og overgått. For vi har blitt starstruckne av våre litterære heltar, vi har sett spejsa/sære poetar framføre sine verk med tilhøyrande moves, vi har blitt inspirerte og engasjerte og vi har dansa til sveitten begynte å renne. Så kva var høgdepunkta?

Det er jo en veritabel godtepose å velge i! Først tenkte jeg at det kunne ha noe for seg å dele opp høydepunktene i forfattermøter og opplevelser, men skillet mellom bokprat, litteraturbetraktninger, performance og konserter er såpass glidende at jeg heller går for en generell topp 5-liste i vilkårlig rekkefølge:

Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez: Verdensbilder - Slum 
Fra hustaket til rennesteinen, langs barndommens gate med en svipptur inn under brua: Grytten og MoonPedro and the Sinking Fish tok oss med på en verdensomspennende musikalsk-poetisk slumreise uten noensinne å forlate nabolaget.

Tema for festivalen: Byen

Jan Kjærstad: Italo Calvinos "Usynlige byer"
Dette var kanskje den boken jeg - vi fikk mest lyst til å lese av alle som ble presentert i løpet av helgen. Kjærstad presenterte ikke bare boken med dens vidløftige byvistaer, men også spennende tanker om det virkelige og det virtuelle.

Henning Bergsvåg og Fredrik Nyberg: Poetisk dialog
"Är dagen bättre enn natten,
eller är den bara
.......ljusare?"
Den norske og den svenske poeten framførte et spesialskrevet verk med innlevelse og samtalte om tekst, og tekst som tekst kontra tekst som lyd, og tekst som minne og tekst som nødvendighet, og vi lyttet og tenkte at dette er sannelig ikke et trivelig treff for massene, dette er Kunst, og vi var der da det skjedde.

Dag Solstad: Byvandring basert på "Roman 1987"
Det er alltid fantastisk å høre Dag Solstad lese fra bøkene sine! Denne gangen var det utdrag fra Roman 1987, hvor opptil flere scener utspiller seg i Lillehammer. Og sannelig om ikke en av bloggens utsendte ble fanget på film av Dagbladet i deres dekning av evenementet (rett før videoen runder minuttet).

Linselus

Hovedøen Social Club
Ikke ett hofteparti forholdt seg i ro da Hovedøen Social Club spilte til dans. Hele lokalet eksploderte i heftig salsavrikking eller bare vrikking. Vi var ikke dårligere ;) Kjente og kjære låter som Voi, voi og Jeg vil ha en blå ballong ble tørket støv av og gjort skinnende blanke ved hjelp av blant annet trompet og rytmeinstrumenter. 


Foto Thea Leivestad, HiO

Boblarane til topp 5-lista er mange, for sjølv om vi har dårlig med samanligningsgrunnlag med tidlegare festivalar, så var programmet svært variert og vi rakk knapt å ha matpause mellom slaga- noko som blir prioritert av oss to. Kontrastane kunne bli store, men ikkje plagsomme, for kva med å gå frå debatt om feminisme i islam til debatt om Andebys likheiter med den virkelege verda, eller frå den omtalte lyrikkframføringa til Jan Vardøens stapping av pølser.

Apropos pølser, maten treng si eiga topp 5 liste. Etter å ha blitt stempla som matsnobbar, var vi spente på om Lillehammer hadde noko god mat å tilby oss. Og Lillehammer skuffa ikkje. Etter berre å ha vore der i ti minutt vart vi varmt tekne i mot av byen med ein fantastisk lunsj.

Lunsj i Søndre Park

Denne grøne oasa sør i byen hadde laga ein eigen meny til festivalen med litterære referansar. Vi valgte sandwich a la Sæterbakken. Digre brødskiver dekka av ei overflod med lakserøre, krydra med spennande smakar, sitron og koriander. Mette og klare for innsats!

Middag i Søndre Park

Ambisjonane om å finne ein ny plass å spise middag på gjekk i vasken når alle spisestadane i byen var stappfulle av aspirerande litteraturelite. Vi gjekk derfor tilbake til lunsjstaden vår med håp om at dei var like gode på middag. Det var dei. Hamburgaren var stor og smakfull, vart servert med deilige potetbåtar, spenstig ananassalat, heimelaga aioli og alskens godsaker. Vi fekk til og med plass til dessert, ein fantastisk liten pasjonsfruktsak. Nam!

Lunsj på Hvelvet

Augene og spyttkjertlane vart store og våte når vi oppdaga denne nyopna(?) perla av ein restaurant. Fantasien om ein 3 retters middag med kvite dukar vakna til liv igjen. Interiøret var lekkert og menyen likeså. Sorga var stor då det sjølvsagt var fullbooka om kvelden. Dermed vart det lunsj der. Dei skuffa ikkje på det heller, vi spiste salat med andelår, chevre, pinjekjerner og anna småsnacks. Vi råflotta oss med sancerre til anbefalt av den svenske servitøren.

Pølse med brød + øl på boks a la Jan Vardøen

Åh. Pølse med brød blir aldri det same igjen. Kjøt, som smakar kjøt. Krydder i mengder. God surkål!!! Fantastisk sennep. Deilig lyst og lett øl. Herleg politisk korrekt frå eit rafft mikrobryggeri. Trur ikkje det er muleg å snobbe opp pølse og brød meir enn dette?!

Middag på Cafe Stift

Andrevalg når vi ikkje fekk bord på Hvelvet. Kafeen med rockeheltar på veggane og retromøblar har uformell og trivelig stemning. Maten kan beskrivast på same måten, og både laksen og spareribsane smakte godt og kom raskt. Dog ikkje høydaren på turen.

Vi må også nevne Toppen bar. Litt småharry bar med sportseffektar, men 360-utsikt ut over Lillehammer by. Her var det hakket før vi antasta ein kjendis.

Flust av gode opplevelser, med andre ord, men la oss nå se på medaljens bakside. Det var ikke alt på programmet som innfridde forventningene:

Thorvald Steen klarte på underlig vis å få et foredrag om den tilsynelatende spennende byen Buenos Aires til å bli tørt og kjedelig. Debatten om islamsk feminisme ble aldri noe særlig annet enn en debatt mellom Nazneen Khan-Østrem og Sara Mats Azmeh Rasmussen om hvorvidt boka Utilslørt. Muslimske råtekster var bra og hvorvidt den var feministisk. Vi lot oss dessuten lokke av tittelen Havannas begjær, bare for å komme til tekstlesing ved en poserende Torgrim Eggen, en lavmælt Tove Bakke og en stotrende Ragnar Hovland. Sistnevnte så riktignok ut som om han kunne trengt en klem, men stort annet begjær var det ikke å spore.

En viktig del av det å være på festival, er å vite hvordan man oppfører seg. Store menneskemengder skal tidvis forflytte seg samtidig, og da gjelder det å gå i takt. Prøver man å få med seg arrangementer på rekke og rad, kan det hende man går glipp av starten, og da gjelder å snike seg diskret inn. Er døren låst, bør man ta det som et hint og finne på noe annet, heller enn å hamre i vei til noen slipper deg inn. Og sist, men ikke minst: Alle forfattere er ikke überproffe på møter med publikum og opplesning av egen tekst. Prisen for Verste festivaldeltager går derfor til dama som, da en tydelig nervøs kvinnelig poet skulle lese for publikum, brølte: "Du må lese saktere og høyere!" Opplesningen gikk fra vondt til verre.

Heldigvis var de aller fleste veloppdragne og innstilt på å gjøre det til en bra festival for seg selv og andre. Noen gikk allikevel et skritt lenger for å gjøre festivalen til en fornøyelig opplevelse. Prisen for Beste festivaldeltager går til Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen. Han var hjertelig tilstede under festivalen og ryddet plass til de underligste mennesker rundt sitt bord, men det som avgjorde saken, var da han, under den egyptiske revolusjonsnatten, fulgte oppfordringen fra det arabiske orkesteret, hoppet ut på dansegulvet og demonstrerte dancemoves som best kan beskrives som avantgardistiske. Vi ble i hvert fall i særdeles godt humør og hev oss utpå vi også :)

Da er det vel bare å si: Neste år på Lillehammer!