Matauk #1: Plukking av sopp

K:
Ein av haustens ambisjonar har vore å lære seg og plukke sopp. For kva er vel meir tilfredsstillande enn god, gammaldags matauk? Denne aktiviteten som eldre kollegaer snakkar om, klappar deg på skuldra og seier litt nedlatande "dette er vel noko dokke unge ikkje driv med i dag." Sidan det ikkje er så lurt å plukke sopp på eigen hand første gongen, slengte vi oss med på ein tur i regi av Neslekremla (lokallaget til forbundet med det klingande navnet Norges sopp- og nyttevekstforbund) Bevæpna med soppbok, soppkniv og litt for stor korg (A-M) møtte vi opp på ein parkeringsplass med ein draum om smakfulle matopplevingar.

Stemningsbilde fra høstsoppskogen

Den frammøtte gruppa var ein noko sammensatt gjeng, med alt frå damer med laminerte soppbilder på korga via naturfotograferande menn til asfaltdamer iført dongeribukse i skogen. Dei to instruktørane var også eit studium, då du skal leite lenge etter dårlegare personkjemi. Ana vi ein leiar-nestleiar-konflikt?


A-M:
En eller annen konflikt var definitivt på gang, de var uenige om hvem som skulle ta ordet til en hver tid, hvordan man best presenterer sopp man har plukket for storøyde noviser og hvem som egentlig hadde ansvar for å ta med nok plastbakker, for å nevne et lite utvalg konfliktstoff. Det må forøvrig nevnes at ikke alle som møter opp på organisert sopptur nødvendigvis er så interessert i sopp, noen er kanskje mer interessert i å skaffe seg venner...


Slik presenterer man, etter litt om og men, sopp for storøyde noviser

K:
Sidan ei av disse kontaktsøkande holdt stø kurs i vår retning, speeda vi opp, slemme som vi er, og gjekk raskt forbi gruppa "vår". Dette viste å ikkje vere eit sjakktrekk. For kvar finn ein denne pokkers soppen? Vi fulgte etter ei av damene som såg proff ut inn i skogen, men fann ikkje noko som såg etandes ut. Det gjorde vi heller ikkje på den andre staden vi prøvde.


Nei, dette er ikke dyreekskrementer, det er faktisk en sopp.
Plukket vi den, eller kalte vi den bare "dødssoppen" og gikk hurtig videre?
Gjett!

 Eller: plutselig såg eg noko gult, som likna på - kantarell!! Og jammen vart den ikkje godkjent av kontrollørane! Men mine 7 kantarellar og A-M sine 4 vart dagens fangst, for pysete som vi var turte vi ikkje plukke noko anna. Då var situasjonen ein heilt annan den andre gongen vi prøvde oss.

 A-M:

Magert utbytte

For vi lot oss ikke knekke! En drøy uke senere trakk vi atter på oss gummistøvlene og strøk til skogs. Denne gangen ble det Sognsvannsområdet siden det var mest praktisk en mandag etter jobb. Vi prøvde å komme oss litt unna allfarvei, men etter å ha holdt på i over en time, var fangsten mager. "Skal vi vende snuten mot T-banen?", spurte jeg. "La oss gi det ti minutter til", kom svaret fra K. Og så, med ett...


Traktkantarell!!! Eller trattis, som de sier på svensk. En hel klynge av dem halvskjult under et tre. Og sannelig om det ikke fantes flere av dem spredt omkring i området. Vi plukket av hjertens lyst og snart begynte munnen å løpe i vann med tanke på de kulinariske herligheter fangsten kunne resultere i. Og sannelig om det ikke ble sopprisotto til middag dagen etter :)

K:
Sidan det ikkje er soppkontroll på mandagar hadde vi egentlig tenkt oss innom eit møte i Neslekremla slik at proffane kunne kaste eit blikk på soppen vår. Men sidan sofaen (og Jakten på kjærligheten) frista meir enn eit langt møte med soppfrelste, var vi galne nok til å ta ein råsjans på at det var traktkantarell vi hadde funne. Særlig etter å ha konferert med Wikipedia...


Bilde fra Wikipedia



Vår fangst

Så kva har vi lært til neste års soppsesong?
- Start tidlig. Nyttar ikkje å starte i slutten av september dersom du treng å gå til kontroll eller ikkje veit kvar du finn sopp
- Utstyr er ikkje så viktig, men: ha fleire plastbakkar til å ha soppen i, då spiselig sopp ikkje er spiselig etter å ha vore i kontakt med giftig sopp
- Du kan faktisk finne sopp på dei minst tenkelige stadane, som rett att med den tett bejogga vegen på Sognsvann

FFS 2011 del 3

Da er Film fra Sør over for i år, og jeg har fått sett totalt syv filmer. Jeg er stort sett svært fornøyd med alle filmene, men så har jeg også valgt ganske "trygge" filmer, dvs filmer jeg hadde lest om på forhånd, fått anbefalt eller plukket fra hovedprogrammet. Torsdag 13.10., siste dagen jeg hadde anledning til å gå på festivalen, ville jeg derfor være litt mer eventyrlysten.


Noe av det morsomste med FFS er å plukke ut skikkelig obskure filmer som høres veldig bra ut, men som, fordi alt i programmet høres bra ut, kan vise seg å være enten en perle eller en ren lidelse å sitte gjennom. Valget falt på Pegasus, en marokkansk psykologisk thriller. Hvordan det gikk, kan du lese lenger nede, men først:


Stray Bullet - Denne libanesiske filmen ble anbefalt av festivalens kunstneriske sjef før visningen av "Where do we go now?", spesielt grunnet Nadine Labakis skuespillerprestasjon i filmen. Hun spiller godt, men filmen forøvrig skuffet. Den var bra to tredjedeler av veien, men deretter kollapset den fullstendig.

Pegasus - Dette var, ifølge programmet, en mørk psykologisk thriller ladet med symbolikk fra en debuterende regissør med David Lynch som forbilde. Alt lå med andre ord til rette for at dette kunne gå skikkelig på trynet! Men det gjorde det ikke. Filmen var kjempebra; mørk, mystisk og skummel med en regissør som maktet å fortelle flere historier samtidig og allikevel snøre sammen alle trådene på slutten, uten at alt ble overforklart. En perle og en virkelig high note å slutte festivalen på for min del :)

Dermed avslutter jeg med en sterk oppfordring om å besøke festivalen neste år for alle som har mulighet!

FFS 2011 del 2

Filmer sett søndag 09.10. og onsdag 12.10.:

Tahrir 2011: The Good, the Bad & the Politician - Tredelt dokumentar om opprøret i Egypt; første del handler om opprørerne, andre del om sikkerhetsstyrkene og tredje del om "the rise and fall of" Hosni Mubarak. Dokumentaren er grei nok, men stoffet er mer interessant enn selve filmen.

Certified Copy - Den iranske regissøren Kiarostamis nyeste film er en fascinerende lek med det sanne vs det falske, eller original vs kopi som er det tittelen spiller på. En britisk forfatter er i Italia og promoterer sin bok om kopier i kunsten hvor et tema er om ikke en vel utført kopi har en egenverdi som er like stor som eller som kanskje overskrider originalen? Deretter tilbringer han en dag med en fransk kvinne, spilt av fabelaktige Juliette Binoche, og spillet mellom dem suger seeren rett inn.  

Poetry - Stillferdig og opprivende film om alderdom, verdighet, medfølelse og poesi, satt i et mannsdominert sørkoreansk samfunn med en ung jentes død som bakteppe. Vi følger den eldre kvinnen Mi Cha som melder seg på skrivekurs for å lære å skrive dikt og det tegnes et betagende portrett av henne og hennes forsøk på uttrykke sine følelser. Dette er en vond og vakker film som ikke slipper taket med det første. Poetry har hatt siste visning på FFS, men kommer på kino 28.10.! :)

FFS 2011 del 1

Da har jeg sett mine to første Film fra Sør-filmer!

Chico & Rita - Cubansk humørsprudlende animasjonsfilm med fantastisk musikk og en fin strek, om enn en noe klisjéfylt historie. Siste sjanse til å se den er i dag kl.21.15.

Where do we go now? - Jeg har beskrevet denne libanesiske filmen som en musical, men med tre sangnumre er det å ta litt hardt i. Uansett er det en fascinerende film om en liten landsby hvor kristne og muslimer har besluttet å leve i fred etter mange års krig. Filmen viser på et mikronivå hvordan store konflikter kan oppstå og hvor betent religion. Filmen er både utrolig morsom og dypt rørende, og i tråd med årets Nobelpris er det kvinnenes rolle i konflikt som tematiseres. Pluss i margen for en fin, men ikke overdøvende kjærlighetshistorie oppi det hele, malingflekker har aldri vært så sexy! Siste sjanse var egentlig i går, men kunstnerisk sjef for festivalen kunne opplyse at de setter opp en ekstraforestilling søndag 16.oktober, løp og kjøp!

FILM FRA SØR (FFS)

Nok en gang har sjansen til å meske seg filmer fra de snodigste land rullet inn i byen! Hvert år prøver jeg å få med meg minst et par filmer under festivalen, i år er intet unntak.

Det kan ofte være vanskelig å velge hvilke filmer man skal se, programbladet får absolutt alt til høres interessant ut, og jeg har flere ganger erfart at filmer som høres bra ut på papiret skuffer i virkeligheten. Min strategi er stort sett velge filmer fra land jeg synes er interessante og fra regissører som har levert tidligere, dessuten vet jeg at med filmene i hovedprogrammet er man stort sett garantert en viss kvalitet.

Her er noen filmer jeg så langt har blinket meg ut i år (disse skal jeg selvsagt blogge om etter hvert som jeg (eventuelt) får sett dem):

Where do we go now? - Libanesisk musical som vant årets Toronto-festival

Certified Copy - Fra den svært annerkjente iranske regissøren Abbas Kiarostami med Juliette Binoche i det som ryktes å være en av hennes karrieres beste skuespillerprestasjoner (og det sier jo litt)

Once Upon a Time in Anatolia - Tyrkisk film som skal være en uvanlig kriminalhistorie i et uhyre vakkert billedspråk

Tahrir - Dokumentar som tar pulsen på opprøret i Egypt

Poetry - Sør-Koreansk film som vant pris for beste manus ved fjorårets Cannes-festival

Øvrige anbefalinger: A Separation så jeg i Haugesund og den anbefales på det sterkeste! For to år siden så jeg filmen About Elly av samme regissør på FFS og jammen om den ikke står på programmet i år også! Jeg sakser herved skamløst fra mitt eget Haugesund-innlegg, denne beskrivelsen passer nemlig til begge filmene:

Asghar Farhadis styrke som filmskaper er å sette opp intense kammerdramaer rundt dramatiske hendelser der ingen helt vet hva som skjedde og der løgner og interne konflikter sakte kommer til overflaten, på en måte som tar opp allmengyldige problemstillinger. I tillegg er det elementer som er betinget av det iranske samfunn og islam som gir filmen en ekstra og svært interessant dimensjon

Boktips: Possession av A. S. Byatt

Hodet og hjertet kan fornøye seg over denne boken som både inneholder en bra nåtidsfortelling og en helt fantastisk fortidsfortelling!

Possession har fått tittelen Besettelse på norsk, men den fanger ikke tvetydigheten i originaltittelen. Boken tematiserer nemlig både besettelse og besittelse i flere varianter.


Handlingen er kort oppsummert som følger: Litteraturforskeren Roland har 1800-tallspoeten Randolph Henry Ash som sitt felt. En dag kommer han over et utkast til et brev Ash har skrevet, et engasjert brev som skiller seg fra den ellers tørre korrespondansen Ash har skrevet. Roland blir oppslukt av å finne ut hvem mottakeren var og om det ble sendt, og da han oppdager at mottakeren var den kvinnelige poeten Christabel LaMotte, får han hjelp av LaMotte-forskeren Maud Bailey til å nøste videre.


Det aller beste i boken er historien om Ash og LaMotte. Byatt har skrevet flerfoldige dikt og brev i 1800-tallsstil, og de er en sann litterær bragd! De er også krevende lesning grunnet den intrikate språkdrakten, men vel verdt innsatsen. Det er utrolig spennende å lese mellom linjene i både brev og dikt og å se hvordan personlighetene og handlingen reflekteres i det de to fortidspersonene skriver.


Nåtidshistorien har sine styrker, blant annet er Roland og Maud interessante og sympatiske karakterer, men den har også klare svakheter i et kobbel av karikerte bipersoner samt tildels overdreven handling. Her er også snadder for de av oss som har studert litteraturvitenskap, men det er intet krav for å kunne glede seg over boken :)


Alt i alt en klar anbefaling!