Reisebrev fra Korsika - Okse spesial

A-M: 

Korsika byr på fantastisk landskap og bortgjemte byer, vi, Ann-Mari og Marius, har derfor leid bil for å få med oss mest mulig. I dag gikk turen fra Sartene sydvest på øya til Corte som ligger i de sentrale fjellene, litt mot nord.

Etter å ha humpet avgårde på kilometervis av fjellveier dekket av pukk i stedet for asfalt, var vi sultne og slitne og vi kjørte inn i fjellandsbyen Ghisoni på jakt etter lunsj. Det lå et par kuer på landsbytorget, noe vi flirte av før vi parkerte utenfor en liten café og jeg hoppet ut av bilen for å skaffe mat. Jeg bestilte to baguetter med skinke og stilte meg opp for å vente på at de ble smurt opp.

M: 

Etter over en uke på veien begynner den lokale kjørekulturen å sette seg i ryggmargen. Jeg parkerte derfor uten å nøle under et parkering-forbudt-skilt, satte på nødblinken og la bilsetet godt bakover for en liten pause mens Ann-Mari bunkret opp. Siestaen har satt inn og stemningen i byen er døsig. Det skal komme til å forandre seg raskt. Nedover hovedgata kommer det en okse luntende. I det den kommer på høyde med caféen som Ann-Mari har gått inn i, stopper den opp, tenker seg om, og går resolutt mot et ledig bord utenfor caféen.

Mmmm, café!

A-M:

Mor og datter som drev caféen hadde tydeligvis en strikt "kun servering for tobente"-policy, for nå løp de ut for å jage oksen vekk. Jeg sto alene igjen inne i caféen, ved kassa. Oksen lot seg imidlertid ikke avfeie og da jeg så at det digre dyret begynte å bane seg vei mellom cafébordene inn i caféen, følte jeg at jeg sto lagelig til for spidding.

Jeg kunne ikke komme meg ut av caféen uten å løpe rett foran oksen, noe jeg vurderte som særdeles uaktuelt, jeg satte derfor hurtig kursen mot døren merket Toalett som jeg kunne nå uten å krysse oksens vei. Døren til toalettet var låst. Uansett hvor hardt jeg dro i håndtaket, rikket døren seg ikke, og hjertet mitt dunket nå hardere og hardere i takt med at oksens prusting kom nærmere.

M:

Jeg sitter altså i bilen og ser oksen forsvinne inn til en forsvarsløs Ann-Mari inne i caféen. Her er det kanskje grunn til å stoppe opp et øyeblikk og spørre hvilke handlingsalternativer jeg hadde. Burde jeg løpt inn i caféen og reddet henne ut? Tatt tyren ved hornene rett og slett? Jeg vurderte lynraskt ulike alternativer og bestemte meg for å bli sittende i bilen og filme.

A-M

Til slutt ga jeg opp toalettdøren, snudde meg rundt og stirret desperat omkring i lokalet. Jeg fikk øye på en umerket dør overfor toalettdøren. I et par byks var jeg borte ved den og grep håndtaket. Den var åpen! Døren ledet inn i et redskapskott. Jeg stilte meg bak døren og tittet frem på oksen som nå sto i sin fulle enormitet inne i caféen, maks to-tre meter fra meg. 

Det føltes som om oksen sto der en evighet og så seg rundt i caféen, før den, hjulpet av cafédrivende mor og datters lokking og nudging, bestemte seg for å gå ut sideutgangen. Mor og datter lukket dørene, men oksen ble stående rett utenfor, og et par ganger hørte jeg lyden av hornene som støtte mot glassdørene. Jeg holdt meg fortsatt bak kottdøren, sånn for sikkerhets skyld. Plutselig utbryter cafédatteren: "Il a soif! (= "Han er tørst!"), før hun gikk bort, plukket opp hageslangen som lå og surklet utenfor og rettet den mot oksen. Han slurpet i seg rikelig med vann før han sa seg fornøyd og loket videre inn i byen.   

 

 

Et siste lengselsfullt blikk på caféen før han loket videre

Dokumentasjon av det hele. Ann-Mari kan sees som en mørk skygge som løper rundt inne til høyre i lokalet. Kvaliteten på filmen må sees i sammenheng med at den er tatt med et fotoapparat, samt kameramannens emosjonelle tilstand da det hele foregikk.