Filmprat: Another Year

A-M:

Da har vi vært på Gimle og sett Mike Leighs nyeste film Another Year. Britiske Leigh er kjent for filmer som Secrets and Lies og Happy Go Lucky.

I denne filmen møter vi ekteparet Tom og Gerri (jeg tok ikke det morsomme i det før det ble påpekt et stykke ut i filmen) og vi følger dem og deres familie og venner gjennom et år. Tom og Gerri er i femti-sekstiårene, og er et kolonihagedyrkende og særdeles harmonisk par. Sønnen Joe er 30, og, til foreldrenes milde fortvilelse, fortsatt singel. Forøvrig er filmen bebodd av en nokså broket samling karakterer, med Gerris kollega Mary som den mest sentrale. Mer om henne senere. 



Kolonihagelykke

Men først, alle de nevnte brokete karakterene later til å gravitere mot Tom og Gerri, tilsynelatende i håp om at deres lykke skal smitte av. Og det er jo ikke så vanskelig å forstå, for vi ønsker vel alle å være som Tom og Gerri om +/- 30 år? ;)

K:
Ja, dei er akkurat sånn vi vil vere når livets haust, eh seinsommar kjem. Dei lever i denne perfekte symbiosa der dei kommuniserer utan ord, les avisa saman, har dei same interessene, men samtidig unnar kvarandre pusterom. For vi ser at konemor går ut med veninner og drikk vin, medan Tom står på kjøkkenet og sausar saman ein perfekt arrabiata som er klar akkurat då ho kjem inn døra. Mi einaste(?) innvending mot filmen er nettopp dette, at sjølv om det er befriande å endeleg få sjå eit vaksent harmonisk par, så får det då vere måte på harmoni!  




På same tid framhevar deira harmoni avstanden til desperate Mary, kameraten Ken som er på randa til alt som finnast av livsstilssjukdommar og Tom sin grå og hjelpelause bror Ronnie.

A-M:

Filmen er altså ikke drevet av noe sammenhengende plot, den dreier seg kun om karakterene. Styrken er det inntrykket de ulike karakterene gjør, selv de vi bare møter én gang. Når filmen er slutt, tar jeg meg selv i å lure på hvordan det går med dem.

Mary er som nevnt den mest sentrale av bifigurene, en patetisk, forfyllet, kjærlighetshungrig dame som allikevel er sjarmerende midt i den nervøse småpratstrømmen. Lesley Manville spiller utrolig godt i rollen som Mary, og jeg blir glad i karakteren selv om hun viser seg fra sine desidert verste sider til tider. På slutten er det vel endog håp om at hun har oppnådd ny selvinnsikt?

Ken og Mary i fritt (for)fall

K:

Dette er ein varm og fin film som anbefalast. At vi følger dei gjennom eit år er ei fin rame rundt historia, så vi både får eit innblikk i livet deira og samtidig ei utvikling. Svært gode skuespelarprestasjonar gjer at du trur på karakterane. Og som vanlig ser det ut som britane tenker at alt løyser seg med ein "cup of tea" - eller? Gå og sjå den!